for english, see next page

Jeg tenkte å bruke denne bloggen til mye forskjellig, blant annet til å dele mine meninger om forskjellige ting med dere. En av tingene jeg vil dele og ofte kan bli overrasket over, er fordommer fra folk i forhold til dansere. Vi får ofte ufortjente kommentarer og blikk kastet på oss, og jeg vil fortelle hvor mye som faktisk skal til for å kunne konkurrere og jobbe som en profesjonell danser!

Jeg hører ofte kommentarer som at “dansing er hvertfall ikke en sport”, og “dere bare sminker dere, har det gøy og ser pene ut.”
Folk kan absolutt si og tro hva de vil, jeg er bare opptatt av at man skal skjønne hvor mye arbeid som faktisk ligger bak! Nå er det jo også mange forskjellige dansestiler, og jeg kan først og fremst snakke på vegne av stilene jeg danser selv. Men jeg tror de fleste dansere vil være enige med det jeg skal si, på tvers av stiler.

For det første må du trene som en toppidrettsutøver
Da jeg hadde mine beste konkurranse år, trente jeg ca 30 timer i uka. Det er 6 timer om dagen i ukedagene, og konkurranser lørdager og noen ganger søndager. I tillegg til dette gikk jeg på skole, så da var dagene fylt opp i ganske mange år.
Selv om du er på trening i så mange timer, hjelper ikke det hvis du ikke trener bra. Det betyr at du må ha et stort pågangsmot og klare å motivere deg selv til å yte 110% hver eneste dag. Du må spise riktig og nok til å holde ut i så mange timer, og passe på at du får nok søvn og restitusjon i mellom slaga selv om det kan være vanskelig å finne nok tid. Andre ting må derfor prioriteres bort, og så og si alt fokus blir på dansen.

Man må ha veldig god fleksibilitet og balanse
For å komme ut i alle ekstreme posisjoner vi bruker i dansen, må man være ganske myk. Det tar flere år med tøying, og jo senere man begynner jo verre og vondere blir det. Man må presse seg til det ytterste, og bruke mye tid på å vedlikeholde fleksibiliteten i hele kroppen. Balanse er også en utrolig viktig ting, og mye trening går med til det.

Du må ha et ekte og bra uttrykk, og dra inn den kunstneriske delen av dansen
Ikke bare må man yte fysisk 110%, man må også tenke på hva man gjør med ansiktet sitt og hvilket budskap man vil gi. Jo mer tanke som ligger bak, jo bedre er det, og det skal gjerne synes i hele kroppen om du er glad, lei, trist eller sint. Bare det i seg selv har vært en stor utfordring for meg, og det tok veldig mange år før jeg klarte å gi et ordentlig uttrykk når jeg danser. Man blir fort en maskin som gjør alt fysisk riktig, og glemmer det estetiske. Derfor synes jeg det er en veldig stor utfordring å kombinere de, spesielt i en ung alder!

Utseendet kan være viktig
Det finnes mange ulike retninger man kan gå innenfor dansen, også når det gjelder jobber. Jeg har valgt en retning hvor utseendet fremdeles spiller en stor rolle, om man liker det eller ikke. Sånn er det, og da er det enten å tilpasse seg det eller prøve noe annet. For min del så har det vært et lett valg, rett og slett fordi jeg elsker å danse de stilene jeg danser. Det vinner, og da gjør man det som skal til for å oppnå det man vil. F eks som en “showgirl” skal man gjerne være høy med lange bein, og ikke veie for mye.
Poenget mitt er at som en skiløper kan du ta på deg landslagsdressen, og konsentrere deg om å gå fort på ski. Du kan sikle, spytte, lage grimaser, ha store lår og hva du enn du vil, det som teller er at du går fort på ski. Som danser må du konsentrere deg om å danse best, men du må også tenke på utseendet ditt, hvordan du kler deg, sminker deg, hårsveis osv.

Mental trening og holdninger
Dette punktet sparte jeg til sist fordi jeg mener dette er det viktigste. Man kan gjøre alle punktene over 200% bra, men er du ikke mentalt sterk er det dessverre bare å glemme alt sammen. Danseverdenen kan være utrolig tøff, og hvis du ikke tror på og står opp for deg selv så har du tapt. Det som er så vanskelig med dansen er at det ikke er en mållinje eller tidsberegning. Det er ikke regler og et mål du skal treffe for å få poeng. Dans er så personlig, alt fra hvilken stil man liker å se på, til hvilke dansere man liker å se på og hvilken forestilling man synes er best. Alt er opp til hver enkelt person og den personen sine meninger. Derfor er det skummelt når man har vært i en kreativ prosess og føler at man bokstavelig talt har lagt sjela si i noe, men kun får kritikk tilbake. Det føles fort som kritikk av deg selv og dine ideer, og det blir dine tanker som ikke var bra nok. Det er de øyeblikkene det hadde vært lett å kunne gjemme seg bak et regelverk isteden.

Etter alt dette arbeidet skulle man tro det var lett å få seg jobb. Neida, for det er som regel 1000 andre som også har gått gjennom punktene og vil ha den samme jobben som deg. Man går som regel på en audition, men det er ikke alltid man blir invitert på audition engang. Noen ganger kan det også være ganske brutalt, og du kan bli sendt hjem bare fordi de så på deg og ikke likte hvordan du ser ut.

For å oppsummere et litt lengre innlegg enn planlagt.. (jeg blir så ivrig ;))
Dansere jobber hardt og målrettet i mange mange år for å kunne bli en del av en tøff bransje med null sikkerhet for å få jobb. Når man først får jobben er det som regel ikke best betalt, og det er veldig sjeldent man får noe anerkjennelse i media. Man trener som en idrettsutøver i tillegg til å ha 100 andre ting å tenke på, og alt dette uten et eget team du kan støtte deg på og få hjelp av.

Med andre ord, slutt og tenk på dans som kun en hobby man gjør for gøy, og gi oss den anerkjennelsen vi fortjener. Jeg er så glad og takknemlig for at jeg får drive med noe jeg elsker å gjøre, men jeg har søren meg jobba beinhardt i mange år for det også!